Skip to content

Å ta seg sammen

Å ta seg sammen. En ladet setning. Kun fire ord. Så enkel å bruke. En setning, som kan være til motivasjon og demotivasjon. En setning, som indirekte sier, at du kan om du bare vil. Det er din egen feil, hvis du ikke gjør det du må og bør. En setning, som oppfattes som medisin på depresjon.
En setningen som kommer i mange forkledninger: Tenk positivt! Trening er viktig! Naturen, bruk naturen, der henter man kraft! Gjør noe som gir mening!
Rutiner, ha gode rutiner! Gjør ditt, gjør datt!
En setning som påfører skam og selvforakt, til en allerede håpløs stakkar.

Så en dag. Tanken slo bare ned: – jeg tar meg jo sammen! Hele tiden!
Jeg har bare brukt setningen “å overtale meg selv”, men det er jo akkurat det samme.
Jeg tar meg sammen når jeg klarer å stå opp. Når jeg klarer å dusje. Når jeg kommer meg opp fra sofaen, for å hente noe å drikke. Når jeg klarer å holde en avtale. Når jeg klarer å sitte ved middagsbordet. Når jeg klarer å sette på en maskin med klær. Når jeg klarer å svare i telefonen. Når jeg klarer å snakke med de jeg er glad i.

Til og med de dagene jeg ikke klarer noen verdens ting, så tar jeg meg faktisk sammen. Jeg klarer ikke å mobilisere kroppen, men jeg klarer å tenke. Jeg klarer å ligge, i elendighet, smerter og håpløshet å vente. Å vente på neste dag, vente på at det skal gå over. Jeg klarer å puste videre. Jeg klarer å overgi meg til en indre optimisme og kraft, som har en tro på at alt vil bli bedre.

Advertisements

en diagnose

Jeg har alltid vært skeptisk til, og hatt motstand mot diagnoser, etiketter og andre ting, som setter oss i båser, lett stigmatiserer og forhåndsdømmer oss, som feks ADHD, LGBTQ-etikketter, hestejente, emo, høysensitiv, skoleflink, osv, i istedenfor å se og møte hvert individ akkurat slik de er. Jeg vet at å kategorisere er en ting vi mennesker gjør, at vår hjerne fungerer slik, at vi mennesker har behov for gruppetilhørighet, men jeg syns vi gjør feil når hvert enkelt menneske blir satt i kun en bås.
Vi er så mye mer enn det.

Jeg har alltid trodd på at barndommen og ungdomsårene var årene hvor vi burde lære oss selv best å kjenne, våre styrker, svakheter, våre gleder, og hva som gir mening for den enkelte – uten å møte fordommer, men få tilrettelegging for å utvikle hvert individ til det beste det kan bli, parallellt med akademisk kunnskap. Hånd i hånd, med hensyn til hvem hver enkelt er. En søken når en fremdeles er i felleskap av familie, skole og venner, og ikke først når man forlater redet, og vandrer ensom ut i den store verden.

Slik er ikke vårt samfunn akkurat nå. Vi bruker store ord om individuell tilpassing i barnehage, og skole. Er du et barn, eller ungdom, som trenger hjelp med ulike ting pga din personlighet, er det opp til den enkelte lærer, om du møter forståelse og tilretteleggelse for å klare deg best mulig, og for å yte det beste man kan.
Men denne læreren er begrenset i sin makt, og er avhengig av resten av systemet.

Også jeg, som voksen og syk møter en verden hvor det ikke er godt nok å kjenne seg selv, sine begrensinger, sine ønsker og behov. Alt ut i fra erfarenhet i livet, og inngående, ærlig kunnskap om seg selv.

Få en diagnose, så åpner det seg en helt ny verden av muligheter.

Min terapi-julekalender 2018

Velkommen til Min Julekalender 2018. Dette er mitt siste prosjekt for i år. Et prosjekt som handler om å møte frykten, og å være modig. Om å våge å være synlig, ta et standpunkt, være svak, være sterk, være rørlig, være et levende menneske på godt og vondt. Om å våge å ta plass, vise hvem jeg er, og hva jeg står for. Jeg skriver denne julekalenderen til og for meg selv, men du er velkommen til å følge meg på veien. Jeg har også valgt et tema, som er veldig personlig, men som vil dekke mange av mine ovennevnte utfordrende områder. For noen vil dette komme overraskende, og for noen være forklarende. Jeg er ikke ute etter likes, hjerter, eller sympati, for det er ikke synd på meg. Jeg har et godt liv, en fantastisk familie, et hyggelig hjem, grei nok økonomi, og får god hjelp på alle områder. Jag har vært syk i noen år nå. Det har gått opp og ned, men det går hele tiden fremover. Du vil få lese om noen av de tyngste dagene, de symptomene som ikke vises, de som er så sterke og lammende, og uforståelige, hvis man ikke har opplevd det selv. Forhåpentligvis vil jeg klare å formidle forbedringene jeg opplever også, for dette er ikke en håpløs historie, tvert i mot: den er full av håp, tro, lengsel og kjærlighet.

LUKE 1: Hjerne og kropp er adskilt. Splittet. Koblingen er brutt. Det er ingen kommunikasjon. Det var greit nok når hjernen var sjefen. Satt i førersetet. Hadde kontrollen. Gradvis kom kroppen med på banene. Parallellt. Hjernen samarbeidet ikke. Kroppen banket på for å komme inn. I årevis. Ble totalt ignorert. Gradvis begynte hjernen å våkne. Fikk med seg litt her og litt der. Manglet forståelse. Prøvde så godt den kunne. Absolutt ikke godt nok. Det ble mytteri. En dag tok kroppen over styringa. Gjett om den hadde mye på hjerte. ALT er farlig, Mona! Nå MÅ du være forsiktig! For noe tull og tøys, sa Mona. Hun fortsatte litt til. Kroppen svarte. Kroppen nektet å fungere. Den slo av maskineriet. 

LUKE 2: Så her ligger kroppen på senga. Helt ubrukelig. I fosterstilling. Øya er tunge, og vil bare hvile. Muskler i helspenn. Hjernen spinner rundt. Skjønner absolutt ingenting. Hva skjer? Hva er dette? Hvorfor? Herregud, Mona – du er håpløs! Ta deg sammen! Hjernen sender konstant beskjeder til kroppen. Stå opp! Nå er du tørst! Hent vann! Du må drikke! Munnen er tørr! Kom igjen! Du har nå vært tørst i 3 timer! Skjerp deg! Kroppen nekter å røre på seg. Det er som blodet har blitt til bly. Jeg er fanget i min egen kropp.

LUKE 3: Det er så mye bråk. Lyder overalt. De er SÅ høye. Kroppen skriker i smerte hver gang. Hva er denne lukta? Kjenner dere ikke at det lukter noe? Det er der hele tiden. Kroppen vemmes. Den vil spy. Nå er det for lyst. Nå er det for mørkt. Det må en annen lyspære i denne lampa. Lyset kan ikke være der. Flytt på lampa. Øynene klarer ikke å holde seg åpne. Øyenlokka er tunge som kampesteiner. Musklene skriker. De ønsker å få slappe av. Konstant i helspenn. Våkner om natta og ligger som en fiolinstreng med hodet to centimeter over puta. Sliten, så sliten. 

LUKE 4: Kroppen skjelver. Kroppen skriker. Noen har rørt på meg. HJELP! Jag kjenner jeg blir sint. Alt kryper, musklene klør, skjelver. Roper at nå må du være helt i ro. Ikke rør deg! Ikke pust! Ligg helt, helt stille! Følelsen er uutholdelig. Dette klarer jeg ikke å være i. Slutt! Ro deg ned, kropp! kommanderer hjernen. Så enkelt skal det ikke være. Nå har du styrt i 40 år, nå er det min tur, sier kroppen, og tviholder på fosterstillingen. Følelser er jammen noe dritt! Så ubehagelig! Det er til å dø av.

LUKE 5: Dø. Jeg vil jo ikke dø, men dette er så vanskelig, så vondt, så slitsomt, så uoverkommelig stort. Det er ikke til å holde ut. Jeg orker bare ikke. Tankene spinner, og kjører på, i et enormt tempo – non stop. Du kan ikke dø, Mona! Du kan ikke gjøre det mot barna dine! Jeg blir så lei meg. Jeg gråter og gråter. Hjernen har rett. Jeg kan ikke dø, men det hadde vært SÅ deilig. Jeg savner hvile. 

LUKE 6: Flere måneder går. Endelig våkner jeg en dag, og har såpass mye ork at jeg kan sjekke hvem fastlegen min er, og får bestilt en time. Hvor holder legen til da? Må sjekke på kartet. Må hvile igjen. Lenge. Gjør det senere. Neste dag. Kanskje.
To dager igjen til jeg skal til legen. Tankene er i høygir. Dette må planlegges. Kroppen protesterer: ikke lurt å gå ut! Skummelt! Magen skriker av stress. Legg deg ned! Bli liggende!  Når er det best å dusje? Hvordan skal jeg klare å dusje. Jeg må dusje! Kvelden før, eller på morgen? Hvor lang tid bør jeg ha på meg? Google sier 20 minutter. Det er bare rett ned bakkene. Rett fram hele tiden. Hva om jeg går feil? Hva om jeg ikke har skjønt kartet riktig? Hva om jeg ikke finner riktig inngangsdør? Bør jeg ta bussen? Hva om den ikke kommer når den skal? Hva om jeg går på feil retning? Hva skal jeg si til legen? Hva vil ha tro? Vil han tro meg? Jeg er jo bare så håpløs! Hva om legen vil ta blodprøve? Ja, det vil han helt sikkert. Hjelp! Hvordan betaler man hos legen? Det ordner seg helt sikkert. Ja, men, tenk om… Tenk om… Jeg ligger fremdeles i fosterstilling, fremdeles to dager til legetimen. Samme tankene om og om igjen. Uten stopp. 

LUKE 7: Er du bipolar?, spør legen uten å se på meg. Nei, jeg er ikke det. Vi sender en henvisning til DPS, men de kommer nok ikke til å godkjenne den, er beskjeden jeg får med meg. Jeg prøver så godt jeg kan å legge fram problematikken, mens jeg sitter der og hører på legen, som mer eller mindre hentyder tydelig og klart at vi alle møter en krise sånn midt i livet, og at DPS ikke har kapasitet til å ta i mot alle, og at mine problemer ikke er av det alvorlige slaget. Jeg blir stille, og  klarer ikke å fortsette å argumentere for meg selv.
Jeg får med meg en lang liste over psykologer jeg kan kontakte selv. Jeg spør om han kan anbefale noen, men det går ikke. Vi tar blodprøver.
Hjem igjen. Utslitt! Dagene går. Får svar fra DPS. Er ikke kvalifisert til hjelp hos de. Å, nei! Hvor syk må man være?
Leser henvisningen fra legen: Pasienten framstår som oppegående, og litt til som bekrefter inntrykket jeg fikk av hvordan han tolker det jeg har sagt til ham. Verden raser litt sammen igjen. Jeg som var så fornøyd med at jeg hadde klart å komme meg til legen, våget å være ærlig, og vise meg svak, og så blir jeg sett på som en sutrekjerring, som ikke tåler litt motgang i livet.
Hvordan skal jeg klare å ringe til alle disse psykologene? Hva skal jeg si? Hva er problemet mitt? Jeg vet jo ikke det. Jeg har jo ikke snakket i telefonen på flere måneder. Jeg får panikk bare på tanken.
Får svar på blodprøvene. Mangler folsyre. Hm, det forklarer jo en del. Kjenner på litt håp. Ser en bitteliten lysprikk i enden av tunnelen, langt der borte.

LUKE 8: Etter en måned med å forberede meg mentalt, klarer jeg å ta fram listen over psykologer. Jeg har bestemt meg for hvordan jeg skal presentere meg selv, og hva jeg skal spørre om. Starter med de som er geografisk lett å ta seg til. Beklager, jeg har 1 år ventetid. Her er det 6 måneder ventetid. Jeg stopper etter en tredjedel av lista. Må hvile. Må ligge. Orker ikke å holde hodet oppe.  Det går noen dager til, før jeg klarer å sette meg ned med lista igjen. Herregud altså, jeg er så håpløs! Samme visa. 6-12 måneders ventetid. En har 3 måneder. Det er ikke så ille. Setter meg på ventelista. Så er det en som har avsatt timer i uka til å ta i mot pasienter på kort varsel. Jøss, virkelig! Ja, jeg takker vel ja til det da. Lurer på hvorfor han ikke har så lang ventetid. Blir skeptisk, men det kan jo bli bra. Lett å ta seg til kontoret hans også, og det er et stort pluss. En stressfaktor mindre. 

LUKE 9: Dagen for første psykologtime er her. Mange timer har gått med på å gruble på hva jeg skal si. Hvordan formulere meg slik at det kan bli forståelig. Grue meg. Skamme meg. Kjenne på håpløsheten, og lete etter styrken. Prøver å finne et svar på spørsmålet, som jeg vet vil komme: Hvorfor kommer du hit i dag? Hva kan jeg si? Jeg skjønner jo ikke noe selv. Bestemmer meg for å starte med problemet som jeg sliter mest med. På tross av at jeg syns det er dødspinlig og måtte innrømme nederlag, svakhet, mangel på disiplin og viljestyrke. Jag får ikke til å overtale kroppen min til å gjøre det jeg vil gjøre. Ikke spise, ikke gå ut, ikke le, ikke lese, ikke høre på musikk, ikke klemme, ikke snakke med andre mennesker, ikke danse, ikke dusje, ikke sove, ikke puste, ikke røre på en muskel – det er farlig. Alt er farlig. Sier kroppen.

LUKE 10: Så pussig. Det var rart. Det har jeg aldri hørt snakk om. Sier psykologen, når jeg forteller om symptomene mine. Virkelig? Ja, da er jeg vel håpløs da, Bare innbilning, og dårlig viljestyrke allikevel, tenker jeg. Hva skal jeg gjøre da, sier jeg. Forteller om alt jeg har prøvd over flere år. Alle metoder og verktøy jeg har innhentet, men som kroppen ikke vil gjøre. Alltid den store, kraftige motstanden. Så forteller han meg hvordan ting fungerer. Alt vet jeg fra før. Og jeg må høyt si at jeg ikke klarer å gjøre det han sier jeg må gjøre. Jeg har prøvd. Åh, så pinlig, så skamfullt! Sier han at jeg ikke vil bli bra? Mener han at det er min egen skyld? Er jeg lat? Oppnår jeg noe positivt med å være dårlig? Ok. Hvordan mener du at jeg skal komme meg dit? At jeg får til å gjøre det som må og bør gjøres? Du må bare bestemme deg, sier han med et smil.
Ja, men….?
Så sitter jeg der og føler meg like hjelpesløs, som håpløs.

LUKE 11: Hva med jobb? Hører jeg han si. Før jeg klarer å få tenkt en tanke, har kroppen sagt sitt. Tårene renner, pusten fastner langt oppe i halsen, magen skriker av uro, lårmusklene strammer så hardt at det brenner, og armene er totalt lammet. Han bare sitter der. Venter. Han vil at jeg skal si noe. Klumpen i halsen er nå så stor at det smerter. Leppene så stramme, det føles som de er limt sammen. Umulig å åpne for å si noe. Jag kjenner at jeg begynner å skjelve, innvendig. Hva er det som skjer? Hvorfor reagerer jeg slik? Han spør jo bare om jeg har tenkt noe på å jobbe. Han sier fremdeles ikke noe. Bare sitter der, og ser på. Smiler han? Tårene fortsetter å renne i store strier. Snakker jeg nå, vil jeg bryte sammen. Hjernen jobber i høygir for å prøve å ta over kontrollen. Jeg leter etter nok kraft til å tvinge fram ordene. Gjennom klumpen i halsen, og de sammenpressede leppene. Der. Sammen med snørr og tårer. – Jeg er nok ikke klar for å begynne å jobbe igjen. Det fungerer visst ikke så bra å tenke på det en gang. For et nederlag. 

LUKE 12: Etter mye om og men, og fram og tilbake, en dag med ok energinivå, og mental styrke til å møte det ukjente, og eventuelt et avslag, moter jeg meg opp til å oppsøke et senter i fylkets regi. Blir hyggelig mottatt, får en samtale, og kvalifiserer til å benytte meg av senterets mange tilbud (hurra!).
Jeg starter med enesamtaler en gang i uka, og får et sjokk av hvor stort behov jeg hadde av å få snakke med noen. Samtaler der jeg blir lyttet til, trodd og tatt på alvor, uten kritikk, bortforklaringer, fordommer og medlidenhet. Etter noen uker får jeg tilbud om å være med i en gruppe hvor målet er å bli bevisst på kroppen sin. Dets reaksjonsmønster og følelser involvert. Igjen et stort sjokk om mangelen på kontakt mellom hjerne og kropp, og de ulike deler av kroppen. Overraskende kunnskapsløs over de ulike følelsene som finns, og hvordan de utarter seg. Stupbratt, men fantastisk læringskurve. Ett nyttig verktøy for å begynne å håndtere og organisere hverdagen, og følelseslivet.
Vi er tre godt voksne damer i gruppa, som kommer bra overens, og de viser seg å bli gode venner videre etter at gruppen avsluttes.

LUKE 13: Jeg jobber med kroppsbevissthet. Hva skjer når, og hvor. Jeg oppdager at musklene i hele kroppen slapper aldri av. De er konstant aktive. I beredskap. Når jeg opplever noe, så forsterkes det. Noen ganger i hele kroppen samtidig, andre ganger kun på bestemte områder. Det er spesielle områder på kroppen, som krever ekstra beskyttelse. Hele tiden. Også når jeg er helt alene. Farer lurer overalt. Etter lang tid, skjønner jeg at kroppen vil at jeg skal være musestille, ikke røre en muskel, helst ikke puste heller. Puste må jeg. Så jeg puster så lydløst som mulig, og langt oppe i halsen. Nesten så jeg puster ut gjennom ørene. Med jevne mellomrom, må jeg trekke et dypt åndedrag, og da strammes resten av kroppen så hardt, og låser seg. Krefter må til. Det mobiliseres. Gud, vet hvor jeg henter de fra. Må være ren overlevelse. For jeg er jo helt tom. Ligger som ei utvaska filledukke. Men jeg puster stille videre, i redsel, mens musklene roer seg bitte litt. Når jeg fokuserer på å slappe av så går det ganske så greit, men så fort jeg slipper fokus, tenker på annet, eller sovner, så er musklene i full aktivitet igjen. Hvordan skal jeg få hvile? Når det å hvile er så anstrengende. Kanskje jeg skal be om at de legger meg i koma? Det hadde vært SÅ deilig. Tenker jeg, mens tårene triller. 

LUKE 14: Etter tre- fire ganger hos psykologen, er det helt klart. Jeg kan ikke fortsette å gå hos han. Jeg får han ikke til å forstå hvordan jeg har det. Jeg forsøker å forklare det jeg selv ikke forstår, på så mange måter jeg kan komme på. Allikevel foreslår han verktøy, som jeg ikke klarer å nytte meg av. Jeg trodde det ikke var mulig å føle meg mer håpløs, lat og verdiløs, enn det jeg klarer å påføre meg selv, men det gjør det visst. Jeg går hjem med enda flere negative tanker enn når jeg kom dit. Heldigvis er jeg blitt godt voksen, og har nå kjent på dette lenge, og klarer å si til meg selv, at jeg må stole på min egen erfarenhet og følelser. De er ekte. Det kanskje er innbilning, men vanskelighetene er der like fult, og jeg trenger hjelp til å komme gjennom. Han er bare ikke den rette for meg. På veien hjem, så pågår det en indre kamp. Hvem tror du at du er? At du vet best? Du får bare skjerpe deg! Ja, men, jeg vet ikke hvordan. Det er jo derfor, jeg søker hjelp. Du er håpløs, sier den indre strenge stemmen – igjen.

LUKE 15: Jeg har ikke mye på kalenderen, men det jeg har må planlegges nøye. I begynnelsen var det mer enn nok å ha kun en ting å gjøre i uka. Etter hvert kunne jeg tilføre en ting til. Det måtte planlegges. Ikke to dager etter hverandre. Ikke for tidlig, og ikke for sent på dagen. Det ville ikke fungere. Det måtte føles på og sjekkes ut. Alle aktiviteter måtte forberedes i lange tider i forveien, og planlegges. Om og om igjen. Når stå opp, når og hvordan ordne meg på badet. Hva skal jeg ha på meg? Hvilken buss, og hvilken vei skal jeg gå? Se for meg meg at jeg går inn, hvordan jeg hilser, og hva jeg skal si. Forberede meg på alternative svar jeg kunne få. Hvordan si ha det, hvordan gå hjem igjen. Måtte jeg handle, så måtte jeg lage ei rute der jeg gikk forbi butikken, se til at det var rett dag, med nok energi. Skal jeg ta inn posten i dag? Er dette en dag, da jeg kan håndtere hvilken som helst post, eller bør jeg vente til i morgen? Målet med alt jeg gjorde var å holde stressnivået så lavt som mulig, for å unngå å bli sint. Og det lille jeg gjorde måtte gi så mye positiv mestringsfølelse, som mulig. Barna skulle få være i et hjem med minst mulig uro, og engstelse for meg og mitt humør. Jeg måtte senke kravene. Jeg måtte konstant forsvare meg selv mot meg selv. Jeg burde klare å gjøre mer. Gjøre det annerledes. Gjøre det bedre. Men akkurat NÅ er det ikke slik, og det er greit. – Tror du, ja, sies det dypt innenifra.

LUKE 16: Jeg må finne meg en ny fastlege. Jeg må finne en, som virkelig lytter, eller i hvert fall gir meg den følelsen. Han/hun trenger ikke være enig, og jatte med, men det er så viktig at jeg føler at jeg blir tatt på alvor. Jeg har dårlige minner i møte med leger og sykehus, så jeg er ikke særlig høy i hatten når det må til. Jeg syns jeg maser, og klager, og er puslete hver gang jeg må dit. Jeg tror at de aldri kommer å finne noe galt allikevel, så når jeg først går til legen, så er det riktig ille, og har vært det over en lengre tid. Da er det viktig for meg, at jeg ikke blir behandlet som hysterisk, og en som kommer springene for minste lille vondt.
Skal jeg nå ha en sjanse for å komme meg videre, må jeg ha en lege, som ikke himler med øynene, ikke har bestemt seg på forhånd, før jeg har forklart meg ferdig, og en som jeg ikke må be på mine knær for å bli undersøkt av.
Det tar flere dager før jeg har forberedt meg godt nok til å begynne å lete i legelisten. Og der. Der finner jeg en med fem stjerner, flere hundre kommentarer, og alle sier de mer eller mindre det samme: han lytter, virkelig lytter.
Han har ledige plasser til og med. Er det mulig å ha slik flaks? Jeg skynder meg å klikke på legebytte.
Første time kommer, jeg møter legen min. Stor lykke!
Jeg føler meg som den heldigste i hele verden, og nå, nesten to år, og mange legetimer senere, er jeg like glad og fornøyd med legen min – og ikke minst veldig takknemlig.

LUKE 17: Tross alt, så er jeg så fornøyd med at vi flyttet til Bergen. Vår første leilighet har en flott beliggenhet. Jeg hører og ser hurtigruta komme inn i Puddefjorden kvart over to hver dag. Ekstra godt for en viknaværing det. Havet gir meg ro, og fjellene ligger der rundt som beskyttelse. Marka er myk under føttene, trærne er beroligende, og regnet vasker vekk det gamle. Jeg ligger på sofaen og ser rett opp i skyene. Stadig forandring. Lys og mørke om hverandre. Det er så vakkert. Jag føler meg hjemme. Det er mange vanskelige ting, men Bergen innfrir. Ting faller lettere på plass. Jeg sliter ikke konstant motstrøms lengre. Problemene, og motstand er der, men hjelpen kommer enkelt. Ting tar tid. Det gjelder nå å finne akseptanse for situasjonen, ikke nødvendigvis det enkleste. Det tar tid. Mange små babysteps, noen stødigere enn andre, og noen med litt knall og fall. Noen ganger lettere å reise seg enn andre ganger. Tålmodighet må til. For et irriterende ord: tålmodighet. 

LUKE 18: Tålmodighet, ja…
Det neste halve året går med på legebesøk av mange ulike slag. Undersøkelser, undersøkelser og undersøkelser. Testing, utprøving og feiling. Noen eksperimenter mindre heldige enn andre. Noen gode dager innimellom, og noen i det tungeste, dypeste mørket.
Jeg møter den totale likegyldigheten. Meningsløsheten er ofte og lenge på besøk, men det å være omslynget av hundre prosent likegyldighet, er skremmende.
Der ligger jeg 24 timer til sengs, orker nesten ikke å snakke. Dagene, og ukene går. Null energi, null livsgnist og meget liten vilje. Ny legetime.
– Nå har vi gjort det vi kan gjøre her, sier herr lege. Nå skriver vi en henvendelse til DPS. Vipps, så er den sendt i vei, og vipps får jeg innkalling til time, uten ventetid. Møter ei hyggelig dame, som har mange gode råd. Jag forklarer, og forklarer, og forklarer – føles mer som bortforklaringer i og for seg, men, men…
– har du noen gang fundert over om du kan ha Asperger? kommer hun ut med sånn helt plutselig.

LUKE 19: Joda, en eller annen bokstavdiagnose har vel i humorens tegn blitt nevnt noen ganger opp gjennom årene i forbindelse med mange av mine sære egenskaper, men aldri på riktig alvor. Jeg får som tips å lese litt om symptomene, mens vi fortsetter å møtes. Hun får mer og mer informasjon, og akkurat når jeg begynner å føle at hun begynner å forstå meg litt, så får jeg beskjed om at hun kommer til å bli borte i flere måneder. Så lenge kan jeg ikke vente, og jeg blir henvist videre. Ettersom jeg har flyttet til en annen bydel, så blir det en annen DPS. Overlapping går ikke, men hun lover å skrive slik at det forhåpentligvis ikke vil ta så lang tid før jeg får tildelt en ny psykolog. Ett par måneders ventetid, og jeg er på vei til mitt første møte med min nye behandler. Det blir ett godt førstemøte. En god samtale, og hun gir meg håp. Jeg skjelver i hele kroppen i flere timer etterpå. Påkjenningen og spenningen før, og under var enorm. Jeg må hvile i flere dager etterpå. Jeg kjenner på frykt. Frykten på å åpne meg opp, for det eventuelle ukjente, som kan dukke opp, og for å føle. Har jeg sagt at følelser er slitsomme, og vanskelige? Ikke minst fryktelig vondt. Slitsomt.

LUKE 20: Etter ett års ventetid får jeg time hos en psykomotorisk fysioterapeut. Det er spesielt armene, som er vanskelige å bruke. De føles som de er fylt med bly, og vil bare være tett inn til kroppen, være helt rolige. Bare tanken på å bruke de, gjøre noe som helst, gjør at tårene renner, pulsen raser i vei, musklene blir enda mer anspent, nakke og kjeve er som låst fast, jeg kaldsvetter, blodtrykket faller, og jeg må legge meg helt flat, og puste meg ned, så godt det lar seg gjøre.
Skal jeg løfte armene, så er det full panikk, og jeg klarer ikke å holde tilbake gråten, som kommer umiddelbart. Ikke noe forvarsel der. Vi tester ut, for å finne ut hva som kan tolereres, og hva som ikke kan tolereres akkurat her og nå. Flere ganger holder jeg på å svime av, og må legge meg ned.
Himmel og hav, altså! Dette er pinlig! Alt du gjør er jo bare å løfte litt på bena, de forlater ikke gulvet en gang. Og nå skal jeg skal jeg svinge på armene, bare litt, sånn ca 1 mm. Herregud! Nå dør jeg!
Det går bra – jeg overlever dette også. Utrolig nok.

LUKE 21: Hver gang jeg utsetter kroppen min for noe, dvs er aktiv, som feks å dusje, gjøre enkelt husarbeid, gå ned trappa, handle, gå på et møte, skrive, eller bare tenker på at jeg har flere gjøremål framfor meg, så er det indre stressnivået så høyt, at det gjør vondt i magen, vondt i musklene, vondt i kjevene etter å bite hardt sammen, hodepine fra nakken og skuldre, og klumpen i halsen er så stor at det er vanskelig å svelge. Jeg er totalt utmattet, og må hvile i flere dager. Det er ikke alltid det går å hvile i flere dager på rad, noen ganger så må man bare. Da er det å tre ut av seg selv, gå inn i en rolle, og bare gjøre det, men det koster enda mye. Da må det til mer enn bare ett par dagers hvile på sofaen. Åh, så masse dårlig samvittighet jeg har. Jeg er jo elendig på alt.

LUKE 22: Alle lyder, stemmer, inntrykk, lukter, og andre menneskers reaksjoner er en så stor påkjennelse at det ikke er til å holde ut. Følelsene i kroppen går ikke over, det roer seg litt etter hvert, men det blir aldri helt rolig, før neste reaksjon kommer. Følelsen av å ikke være normal, ikke tåle noe, ikke oppføre seg ordentlig, ikke være den jeg vil være, og ikke minst være den jeg mener at jeg egentlig er, er så trist, og full av sorg og smerte, at jeg er overbevist om at mine kjære vil ha det bedre og enklere uten meg i livet sitt. Da vil de få oppleve ro, stabilitet, latter og glede – slik de fortjener.
Det tar lang tid før suicidale tanker slutter å komme med jevne, korte mellomrom. Det er nå, takk og lov, mer stabilt på den fronten.
Den totale utmattelsen er nå borte, angsten er mildere, depresjonen er ikke like stor, nedturene er ikke like mørke, dype, tunge og langvarige. Masse å ta tak i fremdeles, men det blir gradvis lettere og lettere å utfordre problemene. Aksepten for min egen situasjon har vært en lang vei å gå, men det er nå troverdig, og jeg møter ikke like stor kritikk fra mitt eget indre lengre. Deilig!
Nå kjenner jeg igjen følelsene, kan stort sett forutse når det vil komme en negativ reaksjon, og jeg har blitt dyktig til å legge til rette for at det skal fungere best mulig i ulike situasjoner. Håpet for framtiden er at jeg skal klare å lære meg å regulere ned de vanskelige følelsene når de først oppstår, så det ikke sitter i kroppen i flere timer, og dager, og er til besvær.

LUKE 23: Jeg har i år utfordret meg på flere saker, som for andre kanskje vil framstå som småsaker. Noen har hatt større, og verre effekt enn andre. For å nevne noen av de store, så har jeg dristet meg ut på med å si min mening, og vært uenig på Facebook og Twitter (vel og merke, meget saklig, faktabasert og ordentlig fra min side). Twitterdiskusjonen ble så vanskelig å leve med at jeg endte opp med å slette alle spor av meg selv, og min konto. Det tok flere uker før jeg klarte å slippe hendelsen fri i kropp og sinn. Får en reaksjon bare jeg skriver og tenker på det nå, nesten ett år senere, men kan smile av det også. Jeg kom over det, og puster videre, og har nettopp ordnet meg en ny konto.
Jeg har testet meg på innomhus klatring (har ekstrem høydeskrekk). Det var ikke planen å klatre, jeg var med som kun støtte. Først der, så ble det fristende å prøve. Klarte meg overraskende bra, helt til etterpå: jeg hadde indre skjelvinger konstant i tre måneder. Det gikk over det også. Jeg drømmer fortsatt om at jeg en vakker dag klatrer opp på bratte fjelltopper.
Tross min motstand til å følge strømmen, og gjøre det som er på mote, har jeg fått meg en tatovering. Selvfølgelig var jeg på forhånd overbevist om at hvis noen skulle få en infeksjon, og at det skulle blir mislykket på alle nivåer, så var det meg det ville skje med. Jammen gikk det også greit. Fornøyd, til og med.
Så har jeg, hold deg fast, farget håret mitt blått. Jepp, du leste helt riktig. Har alltid syntes at de som farget håret sitt var litt tøffe, og modige. Og hvis man ikke tør i ungdommen, så var det vel nå på tide som femti-åring. Sannerlig overlevde jeg å bli sett på, og få hyggelige kommentarer av ukjente blide medmennesker.
Og nå har jeg avsluttet året med å sutre på Facebook – og faktisk det har vært helt greit det også. Det er uante muligheter for 2019.

LUKE 24: Nå er jeg ved veis ende i denne kalenderen. Takk for følge, og medfølelse.
Jag vil benytte anledning til å uttrykke takknemlighet og kjærlighet til min mann og barn for deres godhet, omsorg og støtte. Uten dere hadde jeg ikke kommet meg framover, og uten dere så hadde jeg ikke klart å fortsette ved neste veikryss. Vil også gi en ekstra varm takk til min pappa for å gi det lille ekstra for at jeg jeg skal ha det bedre, for å oppmuntre meg, og få meg til å føle meg viktig.
Ønsker hermed alle venner, deres familie og venner en riktig GOD JUL

 

IMG_0980

Prosjekt: Flink Pike – No more

IMG_0982

Prosjekt: Våg å være synlig

Learn to Breathe

I have just startet therapy to learn how to breathe.
The importance of proper breathing is well known, it is easy to do, and the benefits are huge, but anyway I do not do it, so now I have to exercise.

At the first inhale my arms turns heavy like brick stones. At the exhale my stomach get more anxious. A new inhalation, I get dizzy following through the exhale where all my body cells starts shivering. Now I have to really focus to be able to breathe in once more, and the dizziness is now companied with nausea, my forehead is filled with a heavy tension, my stomach is in full alert, and the body is trembling even more. The amygdala is now hammering and screaming STOP this nonsense. And then I remember to breathe out – totally exhausted. Sigh

Compassion

I have been checking out the definition of the word compassion today.
I got the question the other day if I have any compassion towards myself.
My instant reaction was laughter. A kind of patronizing laughter. Why?
The answer I gave was that compassion for myself is non-existing.
When I now examine myself and all of my different situations, I detect no compassion for the person in struggle or trouble, all I feel is weakness towards this person.
Where does it come from?
I go back in time, to my early childhood. There, I find compassion, empathy and sympathy for this little blond, curly haired, blue-eyed girl.
I follow her as she grows and feels continually for her, all the way to a memory when she was about 5 years old. To the moment when she shuts down, stops fighting, stops screaming, stops protesting, stops complaining and stops crying, all in order to survive. The body and mind froze, and kept on totally detached from all feelings.
With logic I understand, but my feelings reveals something else. For this child I do not feel compassion. I feel anger and self loath for this helpless child. She is weak.
This child is me. This is how I see myself. Weak.
Any other human I feel so much compassion for, but not myself. This have to change.
It is time to stop surviving and start living.

Compassion
sympathetic consciousness of others’ distress together with a desire to alleviate it

A hope for more

Now and then comes this feeling along, the feeling of tiredness so enormous that I wish to die. A feeling so strong and overwhelming, that just the thought of dying is calming, relaxing and soothing. It seems to be the only solution to get peace and relief.
And then comes another feeling along, a inner drive that instinctually reveals it´s strong faith in a beter outcome, a belief that it is more to life than just surviving.
A hope. Oh, this lovely hope. The hope of stop surviving and start living.

Accepting change

I am not accepting the things I cannot change.
I am changing the things I cannot accept.

Mona Lisa